De siste amatører
Som fotballsupporter er det fascinerende å lese om trenere som har fått sparken via en telefon eller en sms. En slik «trigger happy» opptreden viser en handlekraftig ledelse som klart forteller treneren at arbeidsforholdet er over.
Som advokat er det straks mer betenkelig å lese om dette, og avskjedigelsen av Harald Aabrekk viser at det fortsatt er langt igjen før ledelsen i fotballklubber er blitt profesjonalisert. For hvor ellers i arbeidslivet kan man sette til side arbeidsmiljølovens nærmest elementære saksbehandlingsregler? Tror styrene i Aafk at siden det er fotballtrener så gjelder ikke arbeidsmiljøloven? Er det ikke bedriftsleder i styrene som vet at det er ikke sånn man går frem når man skal avslutte arbeidsforholdet?
Denne misforståelsen bør (og vil) koste klubben dyrt. Jeg vil påstå at med den brutaliteten Aafk har utvist, har man selv satt seg i en posisjon hvor man må betale Aabrekk mange hundre tusen mer enn om man hadde fulgt lovens spilleregler.
Det er klart at når spillere forteller om misnøye med treneren må ledelsen reagere, men «reagere» er ikke ensbetydende med å sparke vedkommende og utad sette han til spott og spe. Det er mange måter å reagere på, og domstolene har vært klar på at det er en plikt for ledelsen å se på andre løsninger før en endelig beslutning tas. Selvfølgelig kan løsning til slutt bli opphørt av arbeidsforholdet men man må da kunne dokumentere at man har vurdert andre løsninger før dette, samt at den berørte (Aabrekk) er blitt hørt. Hvis ikke setter man seg i en svært dårlig posisjon når erstatning skal utmåles og man skal vurdere oppreisningserstatning.
Det første man skulle gjort i denne saken var å kalle Aabrekk inn til møte sammen med spillergruppen og sjekke om det var noen mulige løsninger. Selv om man tror dette ikke vil føre frem, må man likevel gjøre forsøket. Var det mulig å komme til et kompromiss? Endre på ledelsesstilen? Vente noen kamper til? Nå vil nok mange si at i fotballverden fungerer det ikke slik. Har man «mistet garderoben» er det ingen vei tilbake. Det er etter min oppfatning floskler. Når ledelsen dagen i forveien uttrykte tillitt, skylder man den berørte (treneren) å gjøre slikt forsøk, både for egen del og trenerens del. Det må faktisk de øvrige ansatte (spillerne) tåle. Spillerne er godt lønnet og har en plikt til å følge de vedtak ledelsen beslutter.
Dersom slikt forsøk på å løse problemene ikke fører frem, da skal arbeidsgiver kalle den ansatte inn til drøftelsesmøte etter arbeidsml § 15-1. Det er en lovbestemt plikt arbeidsgiver har. Dette for å la treneren få komme til orde og gi sin versjon før avgjørelsen tas. I slike møter kommer veldig ofte spørsmålet om minnelig løsning opp. Arbeidsgiver tilbyr en kompensasjon og partene blir enige om en felles uttalelse utad for å slippe den verste støy. Da løser man saken.
Men i denne saken gjør man det kort og brutalt og det kommer mange uttalelser i media om hvor misfornøyde spillerne var med Aabrekk og hvor lite valg ledelsen hadde. Det er vanskelig å se for seg at Aabrekk etter dette skal kunne få en trenerjobb. Selvsagt kan Aabrekk la seg intervjue for å gi sin versjon men skaden er allerede skjedd.
Jeg har store problem med å skjønne hvorfor det var nødvendig for klubben å reagere så brutalt overfor en trener de hvert fall utad har støttet og som har vært ansatt i klubben i flere år som speider. Klubben har hvert fall klart å sette seg i en posisjon hvor Harald Aabrekk står sterkt i forhandlinger og i eventuell tvist. Det kommer til å koste klubben unødvendige mye. Betegnelsen amatør bør ikke - slik noen har gjort - benyttes om ansettelsen, men om avslutningen.